Da jeg som vanlig lider av jetlag, så kan jeg skrive blogg mens de andre ligger og snorker. Det er kun 6 timers forskjell i tid, men det er plenty for å sette døgnrytmene i denne karen ute av spill for noen uker.
Vårt første møte med Colombia var Bogòta. Hovedstaden i dette landet er akkurat som den stereotypiske klisjeen en klistrer på fjellhovedstader i Sør-Amerika. Altså ganske vanskelig å beskrive. Første dagen dro vi på en sightseeing tur med sykler, der vi ble guidet gjennom hovedstadens små og litt større attraksjoner. Vi fikk under denne turen se at sikkerhetsproblematikken i Colombia ikke er så aller verst, for eksempel da en kar som stjal en bagg la på sprang kom det på sekunder en haug med politi utfra intet og hentet inn mannen. Og da undertegnede selv opplevde å bli angrepet av forvirret sjel skjedde det samme. Sånn sett kan vi si at vi føler oss relativt passet på i Colombia. Elles så fikk vi en god innføring i landets historie og hovestadens nabolag, vi var også innom en kaffefabrikk der Jostein fort konstanterte at Colombia har kanskje verdens beste kaffe. Korreandersuppe til frokost er derimot ikke hva jeg vil kalle trygg frokost.
Alt i alt så er Bogota en helt OK by, men palmesus og sjørbrus i karribien fristet mer og vi har nå annkommet Cartagena, en by bygget i kolonistil i Colombias nordkyst.
Unawatuna. Bare navnet klinger som “palmer , sjø og strand” uten at en engang vet hvor Unawatuna er.
Ved Unawatuna har dagene for de meste vært late og blitt tilbragt rundt bassenget. Hotellet vårt er et lite “resort” på 16 rom, betjent av ikke mindre enn 45 ansatte. 45 ansatte som ikke akkurat er vant til med å betjene turister, men likevel, det er liten hær. Vi har et stort 4 manns leilighet, der jeg og Marianne ligger i dobbeltseng nede, mens våre to fedre sover i dobbeltseng oppe. Trygt med en rekke puter som “beskyttelse” mellom seg ruller de seg rundt og synkroniserer både døgnrytme, leserytme, lys og mørke, og passer riktig godt som et ungt ektepar i 60 årene.
Unawatuna er for øvrig et riktig fint sted med en backpacker vibe som vi var ute etter. Vi har til og med fått med oss våre fedre på et Beach party på jungle Beach, uten at det ble noe hæla i taket av den grunn. Vi har også sett på pinnefiskerne, der Andreas tok mot til seg, og krabbet selv opp på en pinne. Der satt han i solnedgangen og laget en riktig så fin figur sammen med de lokale “fiskerene” , som for øvrig satt tar kun for å få penger av fotogale turister.
Fra Sri Lanka har vi nå reist til Dubai og sjekket inn på Sofitel The Palm. Et luksushotell ytterst på den kunstige øyen med utsikt mot Dubai. Vår leilighet her har ikke mindre enn 5 bad, 4 toalett, 3 dusjer og ett badekar.
…noen bilder er lagt ut på internet. Det er ikke så mange, og ingen av oss da jeg ikke får koblet til kamerane vårs til Pcen, så det er kun noen mobilbilder.
Trykk på linken under for å kikke på elefantene:
En kan nesten lukte muskat og kardemomme før en krabber seg inn i flybussen til Bergen, regnet hamrer mot vinduet men bak skyene presser varme solstråler seg gjennom og solkremen er med ett ens beste venn, Grantrærne som fyker forbi begynner å minne mistenkelig om palmer. Konglene er med ett blitt så store som kokosnøtter og plutselig står Andreas der og gurgler kokosmelk i halsen mens tuk tukene smetter forbi med millimeters presisjon.
Så står vi der da. I Sri Lanka. Med hver vår kokosnøtt i hånda, under et palmetre langs en perifer gate inn mot Sri Lankas hovedstad Colombo. Kamera er plassert på magen, solbrillene sitter ytterst på nesen og en helt distinkt eksotisk lukt river i neseborene. Forventningene til dagens elefantstreker blander seg med kokosmelken når vi snirkler oss videre til elefantbarnehjemmet i Pinnewalla.
Elefantbarnehjemmet har spesialisert seg å ta vare på foreldreløse elefanter og flasker de opp på melk og bading, men de siste års turistboom har nok heller endt i ufrivillig fangenskap der elefantene tramper rundt i byens gater til stor fornøyelse for oss. Jeg pappa og Andreas slåss om kapp for å ta de mest urbane elefantbildene mens Marianne kommer halsende etter og synes det kanskje blir litt mye av det gode. Fra restauranten vår privatsjåfør har funnet frem har vi utsikt til de daglige elefantmarsjene gjennom byen til badestedene i elven nedenfor.
Fra Elefantbarnehjemmet går turen videre til Kandy. Det religiøse senteret i Sri Lanka, med blant annet noe å flott som ….”trommevirvel” ….- en Tann!! fra Buddah! Svært svært mektig og interessant selv om tre i gruppen ikke var anstendig kledd, jeg og Andreas hadde det uanstendige plagget kalt kort shorts, Marianne blottet de bare skuldrene sine. Pappa derimot hadde kledd seg opp i staselig (og kledelig) piratshorts og ble tatt imot som en minibuddah. Uansett , vi kjørte fort videre til Sri Lankas største utendørs treningsleir. Kalt Adams Peak.
Tett omkranset av teplantasjer stikker det opp en 2300 meters topp. På denne toppen er det ikke mindre enn………. “trommevirvel”……. Et FOTavtrykK!! fra selveste Buddah. Samt er det stedet Adam ble plassert på etter en utvisning fra selveste himmelen. Opp hit skulle vi ifølge med hundrevis av pilgrimmer og titte på soloppgangen. Kl 03.00 begynner vi å gå de 5300 trappetrinnene opp. Noen kilo med melkesyre senere, klamrer vi oss fast til toppen med tusen andre for å se på en soloppgang. Soloppgangen ender i et tåkebad , der kun gispet fra publikum bryter stillheten i det tåken omkranser toppen med et tykt hvit slør. Slukøret men fortsatt godt til mot får stablet våres gelebein ned i den ventende bilen , og vi er nå ankommet det tropiske paradiset UnaWatuna helt sør på denne fantastiske øyen. Eksotisk, varmt, flotte mennesker, te i verdensklasse , god mat, laidback og skikkelig tropisk øyparadis. Dette ispedd en spennende kultur gjør dette landet til et høyt anbefalt reisemål!
Nøyaktig en gang i januar mer presist rundt midten av januar en gang så reiser jeg + de overnevnte på en backpacker-tur i Sri Lanka med noen dagers stop-over i Dubai.
Fattern kan igjen oppleve å bade med elefanter i små dammer, eller elefanttoalett som det egentlig er, svigerfatteren som er en garvet sjøfisker kan forsøk å fiske sittende på en trestokk, nøyaktig som de lokale har gjort siden tidenes morgen. Dattra til svigerfattern (som også er svigerdattra til fattern) kan endelig plukke teen hun selv skal drikke, slik at de ikke må sende den rundt hele verden for ende opp på Rema 1000. Om teen ikke vil komme til deg, må du komme til teen.
Vi oppdaterer bloggen underveis og legger ut bilder som vanlig i reisebildefotostrømmen:
1 uke – ett eple.
Tja, hva har vi skvist ut av denne turen? Som en kan se, så har jeg vært overaktiv med kamera denne gangen, noe som krever ubetinget selvkritikk. Må leve i øyeblikket hører jeg, og ikke fange øyeblikket. Og det er jo sant nok. Men vi har nå levd mange øyeblikk her også.
Etter Marathon har Marianne lagt joggeskoa på hylla, og dyttet de inn i en krok hvor ikke en gang lyset strekker til. Og fra samme kroken har hun dratt frem bigcity-smilet sitt. I løpet av en uke har vi fått med oss en rekke bra opplevelser, og vi kan anbefale:
Please-Dont-Tell: På den enè byturen var vårt hovedfokus speak-easy-barer. For de som lurer er speakeasy barer, barer som holder på konseptet fra forbudstiden. Dermed er det ofte en challenge og finne frem til de. Det finnes ingen skilt, og ofte ingen dør. Inne i tilsynelatende vanlige pølseboder og mørke bakgater finner en hemmelige passasjer inn til lukkede barer hvor en får drikke servert i tekopper og der en liksom skal “speak easy”, slik at polititet ikke får nyss om den en gang ulovlige alkoholserveringen. (http://newyork.cbslocal.com/top-lists/pssst-the-best-secret-bars-in-new-york/)
Vi har også vært innom the box (http://www.theboxnyc.com/) for show helt på kanten. Et broadway-jule-show som absolutt anbefales for barnslige voksne og veslevoksne barn, helt på amerikans vis: altså mye greier + litt til (https://www.youtube.com/watch?v=GZMVn37bDNM) samt vår vanlige jazzklubb, smoke jazz and supper club (http://www.smokejazz.com/). Har også fortært middag på en svært god restaurant ved Chandler hotel hvor Øyvind og Cecilie bor ( http://www.juninyc.com/). Alt sammen anbefales på det sterkeste.
Snart hjemme.
Etter intens trening i dagesvis I NY`s gater er Marianne klar for det store løpet. 05.30 er hun klar til å løpe , 09.40 går startskuddet for pulje 1, mens jeg , Ceceilie og Øyvind tar kamera på ryggen og forsøker å jakte henne ned langs løypa.
Hva føler du nå?
“jeg har så vondt, smerter i hele kroppen” sier hun og ser surt vekk
“…heia heia….” prøver jeg meg mens jeg tenner på en sunn mentolrøyk. Røykskyen legger ett teppe over henne, som forsvinner fort i den kalde New York vinden.
“jeg har for vondt til å prate sier hun” uten å ta seg bryet med å kikke til høyre, hvor jeg står i ensom majestet.
“jeg har lovt folk på facebook å finne ut hvordan du føler deg nå altså, kan du ikke bare utdype den delen med smertene, hvor gjør det vondt og sånn? Har du lyst på en øl?” prøver jeg meg, for å få litt sympati for den skvisen hun setter meg i med sitt kalde blikk og avvisende holdning.
…ingenting….
“jeg har forøvrig vært veldig stresset på t-banen idag, stått lenge i kaffekø og alt!!”.
“er du sur på meg eller?” roper jeg etter henne.
Marathon gjør tydeligvis mennesker både sure og selvsentrerte. Jeg lar henne løpe videre inn i svettedunsten av 50 000 sure selvsentrerte mennesker. 5 km igjen fra mål. 37 km fra start.
Jeg går selv, vonbroten som jeg er, inn i Central Park og slikker mine sår på en kald kald , kald benk (altså inne på starbucks)
EPILOG:
Ved 23 (35 km ca) miles-merket forteller Marianne at smertene var uhyrlige. Ikke bare hadde den kalde vinden nesten blåst henne overende, men kulden de første kilometerene fikk henne til å miste følelsen i Beina og hun vet ikke om hun løpte eller svevde. på 23 miles gikk hun. på 25 miles vurderte hun alvorlig å krabbe. Over målstereken heiet alle Marianne Marianne! men hun orket likevel ikke annet enn å gå over målstreken. På andre siden stod en norsk journalist som ville ta det fiktive intervjuet over med “hvordan føler du deg nå”. Det gadd hun ikke! til tross for en snurt journalist som gikk etter henne og kastet spørsmål etter henne som gnister av lyn inn i slitne ører.
(ps: Marianne er nå trygt på hotellrommet, sliten og vondt i kroppen, men i humør etter ett varmt bad. Vi er veldig stolte av henne. Nå gå turen til toppen av Pod39 for litt sprudlevin og sang, før en velfortjent middag med Øyvind og Cecilie, før vi joiner Marianne V og Martin på The Standard)
Waitz
Kwaitz
Kvaitz
Kvaltz
Kvaletz
Kvalet
Kvale
N-Y-C.
Joggeskoene er pakket.
Brunosten er fordøyd og har nettopp laget plass til burgeren.
Som i fjor som i år?
PÅ FLUKT FRA FRUKT OG ANNET GRØNT 