Gutta på loffen 2018

Dette blir ett noget langt innlegg. Har du dårlig tid anbefaler jeg å droppe lesinga asap.

Årets guttetur 2018 er en noe ambesiøs campingtur i sørlige afrika under regntiden. Litt forsinket blir vi, jeg rekker ikke flyet pga snøstorm i Bergen. I Bergen liksom. Oppover botswana har vi kjørt nordover på østsiden, mot Victoria Falls i Zimbabwe og Zambia før retur til en av verdens villeste og mest dyrrerike nasjonalparker Chobe, deretter reiser vi mot Okovongo delta, før turen skulle ende opp i deception valley Kalahari, hjemmet til svartmankede løver og meercats. Dit kom vi ikke. Men mer om det senere.

Våre to første stopp var i 2 miniparker, nesehorn fant vi i Botswana , rhino scanctuary. Men høydepunktet var kanskje våre første dager i telt. Primus, bål og sotete fingre, dyrelyder, impalar utenfor teltåpningen, stjerne og måne. Teltet slåes ut på taket av en toyota Hilux, lånt av bushtrackers i johannesburg. Teltet årdner gutta seg av. Jeg lager alle måltider og sprer litt eder og galle.

Første campen er utenfor Johannesburg. Vi ble der vekket av farmeieren Allan. Han ville ta oss med når veterinæren og en flokk veterinærstudenter er på besøk. Væpnet med bedøvelsespiler fellte de en stor elanokse og sabelokse. De lå lavt over bushen med helikopter og vi kom etter i bil. Ved en felling lå helikopteret over dyret, som vi fant ved å gå gjennom bushen. En torn i ett bein og flått ble fikset, før dyret forvirret av bedøvelse og oppstyr vakler seg videre i ustødig gange.

På veien opp mot vicfalls var det både struts, elefanter og aper i veien. Altså på motorveien (120 km/h). Ved en stopp holdt en av de på å angripe bilen, en stor elefantokse, sekret rennende ved øynene, flagrende ører. En mange tonns tung elefant i brunst spekket med hormoner. Harald sier kjør. Tarjei tenker frezze. Panikk oppstår. Ved en annen rast kom en ellefantus småjoggende i lett trav (livsfarlig elefanttrav) mot Tarjei og Harald som var litt for nærgående. De voldsomme elefantene her er verdens største. Elefant sands kan være ett bra sted å se de ved deres vannhull, for oss var motorveien prime gamewatching spot.

Over mot Zimbambwe ble vi selvfølgelig svindlet på grensen. Vi er tross alt “glampere” (altså glamorøse campere) med bulende pengesekker og dollartegn i øynene. Mugabes fall i jauar skulle bidra med millitær kontroll på grenseovergangen, men det korrupte politiet var tydeligvis fortsatt i førersete.

Men, overlever det.

Ved Victoria falls restcamp regner det. Som det gjør mye denne turen. Dette fører til veier fylt med sølete små innsjøer, og alt vilt forsvinner inn i de dype skogene. Superskuff! Men vicfalls må vel ihverfall være på sitt mest imponerende. Ja det stemmer men nei! Etter en bedre krokodille middag på in-da-belly (smakte kylling), skylt ned med Savannah dry, tok vi beina fatt. Den kilometer lange fossen synes og høres lenge før annkomst. En ufattelig mengde vann renner inn i en kløft med ufattelig kraft. Øredøvende utrolig mektig, som 10 tusner norske fosser samlet i det samme store monsterøse fallet.

Tarjei og Harald ytterst til venstre

Mye vann, ja, men så mye at kun de første og siste hundre meterne var synelig. Resten var dekket av tungt regn tett som tåke, som spruter opp fra bunn av kløfta over 100 meter under oss. Det voldsomme trykket fra fallet sender vannet i rekyl rett til værs, i tillegg til vinden og spruten fra selve fossen. The victoria spray er imponerende men gjør det dessverre umulig og oppleve fossen i sin helhet. Og våte ble vi. Klissvåte.

Zambisk grensekontroll er noe merkelige greier, som burde unngåes eller stålsettes for. Ikke mindre enn 7 kontrollposter. Ved første skranke vil de kun ha lokale valuta. Vi følges dermed til ATM og tar ut plenty, til alle skranker. Men så vil de ha dollar. Samme folka. Kollegaer. Fulgt ut til ny bank for å veksle våre nyutatte lokale kronasjer til dollar. Ny kø. Tipper de koser seg gløgg ihjel med high fives all around, for slike lettlurte bleikfiser fra nordpolen.

Devil pools. Høres farlig ut, sant? Er ikke det. Ett rolig basseng ved kanten av vicfalls. Den var stengt. Angelpools. Høres trygt ut, sant? Er ikke det. Noe i kroppen stritter mot når båten beveger seg mot kanten av verdens mektigste og kraftigste fossefall. Den øredøvende lyden og røyken fra det voldsomme gapet nærmer seg, hårene reiser seg. Angel pools ligger på kanten av vicfalls. Men dette er ikke en pool, mer en elv, på kanten av stupet. Det store hvite intet suger deg mot den åpene gapet. Ut på kanten henger ett enslig tau vi kan gripe fatt i. Strømmen er lett for sterke menn å håndtere, ingen problem. Men hva om jeg besvimer? Får ett illebefinnende? 1 sekund og graven ville fort bli nede blant fisk og smadrede krokodiller. Suget rundt vekker følelser av motstand. Og holde i tauet og legge seg på kanten er ikke rasjonelt. Da hjelper det ikke å se det forskremte fjeset til en amerikaner som mister fotfestet og suges mot kanten før hun klatrer på holmen der vi sitter på vent. “Its powerfull”. Jo takk. Trenger ikke den informasjonen.

Harald og Tarjei hoppet i strikk. Magen min sa at jeg passet best på sidelinjen, for å dele ut applaus og klemmer. Men i ettertanke. Strikk over tau anytime.

Mot botswana går turen rett til Chobe. Regntid er tiden for tett veggitasjon, lite dyr, mye regn, og ellers annen elendighet som malariainfisert mygg av typen ufyselig og avskyelig. Men noe dyr så vi. Og vi hørte at andre så løver felle bytter, leoparder som vandrer gatelangs i skumringen eller ligger bedagelig på en grein. Det så ikke vi. Så vi takket for informasjonen og forsøkte å fortrenge vår egen bitterhet.

I Savuti hadde vi dog litt flaks. 3 løvinner liggende foran campen. Dette er ville afrika. Så campen er ikke som i Kruger. Her ligger vi i telt på taket, i bushen, bak ett tre. Ingen gjerder. Langt til naboen. Ingen gevær mot løver og bazooka mot elefanter. Her vi overlatt til naturen. Det nattelige toalettbesøket ble en grøssende affære. Ryggen mot bildøra. Se etter lysende øyne i gresset. Ser du lysende øyne? Piss heller ut vinduet av teltet. Eller knip igjen.

Vittig: resepsjonen hadde ikke sett løver på 2 uker og sperret opp store øyne da vi fortalte at løvene var utenfor campen. I afrikansk hastighet var leiren mørklagt, kiosken stengt, porten lukket , til og med vedselgerene var forduftet. På vår gamedrive like etterpå så vi en safaribil i jevnt tempo med en mission, der satt hele staben fra campen. De hvite smilene lyste opp blant rekkene. Der satt resepsjonisten, den grinete vakten tilogmed vedselgeren. De skulle se løver. Smil thumbs up og latter bredte seg over de afrikanske savannen.

Da Harald og Tarjei slo opp teltet stod det en elefant bak de. På avstand stod de andre og lurte på om dette ville ende godt. Det gjorde det. Oppslukt av teltet, stenger, gasstanker og hverandres funklende øyne, la de ikke merke til det 4 meter høye 6 tonn tunge dyret bak de. Dette er ikke gutta med øya i nakken, de har knapt ørene på stilk. Da enn villhund, en av afrikas mer sjeldene og effektive predator, bykset mot campingstolen jeg og Tarjei stod ved, ropte jeg på Harald i forfjammselse. Kikkende ut teltduken kunne Harald fort konstantere at det var ingen fare, og han var ikke kommet til Afrika for å glo på bikkjer. Gryntende rullet han seg tilbake i lakenposen.

Stikket: Tarjei er stukket av edderkopp. Beina er blå og rød. Beinet er Stort, og styggere enn det opprinnelig var. Vi hadde fått en ekte pjusk mann i bilen. Vi stikker.

På vei ut av chobe vil Harald at u.t. skal filme alt sølevannet bilen må over. Vel vitende om verdens høyeste konsentrasjon av elefanter og løver henger utenfor bildøra, forhandler jeg meg frem til en deal. Harald vil ha 5 pytter å kjøre over. Vi blir enig om 3. Jeg går ut av bilen bevæpnet med en mobil. Trompetlydene dypt inne i bushen blokkeres ved fokus på oppgaven. 3 pytter lenger nede begynner Hiluxen å rygge. Harald vil ha sine 5 pytter. Barbent forlatt og varm kikker jeg den imaginære døden i hvitøyet før jeg blir plukket opp. Det var nok ingen fare. Men likevel. Grøss.

Høydepunktet Kalahari og Okavongo Delta måtte avlyses. Det evige regnet gjorde veiene om til uoverkommelige innsjøer. Damn IT!

På veien vest. Der solen bor vi drar. 100 km fra Maun blir vi stoppet i en checkpoint. De skal desinfisere bilen for bøffelsmitte. Til sin forskrekkelse oppdager vaktene rått kjøtt vi skulle grille samme kveld. Med myndig stemme ble vi beordret til å grille kjøttet på siden av hovedveien. Passe teit står Harald og krydrer og smører biffene midt i trafikken mens vi fyrer opp grillene. Lattermildt forteller vaktene at biffen smaker jo best stekt i god olje (wtf!), men smøret var til nøds ok og vi fikk kjøre videre.

Vi sitter nå på ett reservat drevet av Sanfolket. En urbefolkning som sies å stamme fra de første mennesker som tok sine steg på denne jorden. Vi sitter nå ved bassenget under den brennhete kalaharisolen. Dette var det stedet vi fant fint vær. Bassenget er fyllt med parasitter. Men vi kan nå sitte og titte ihverfall. Fantasere om kaldt vann rundt glovarm kropp.

Igår var 2 fra Sanfolket ved vårt bål og fortalte vandrehistorier. Klikkelydene de bruker under tale gjorde alt komplett uforståelig. Klikk meg her og klikk meg der liksom. Koslig lell. Vi er skverr alene i parken. Fikk besøk av hyener i natt men ellers rolige forhold.

Imorgen ville Indiana stavsholt på sin egen bushwalk. Og følge sporene til en kudu hørtes ut som en god ide. Opptatt av disse sporene hørte jeg ett brøl. Med ett går pulsen opp i 140. En brun skapning står foran meg på stien. Døden er nær sier kroppen. En løve sier hodet. Løp sier beina. I sprang mot campen klarner det imdelertidig

En kudu spiser ikke Olav. Olav spiser kudu.

Sør afrika next før snuten plasseres i solfylte Bergen med Marianne og kulen.

Advertisements

About olavbergen

psykolog i bergen? : http://www.psykolog-bergen.no
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

4 Responses to Gutta på loffen 2018

  1. olavpolvott says:

    Jeg er så glad du er i live! Og takk og pris at du hverken hoppet i strikk eller ble spist av en løve, men det er jaggu meg litt av noen fantastiske naturopplevelser dere har hatt på turen. Det høres ut som creme alla creme….for dere, spenningssøkende, noe naive, men eventyrglade guttaboys.
    Jeg og kulen savner deg mer enn noen gang og kan nesten ikke vente med å få deg trygt og godt plantet på norsk jord. I Bergen er det vakrere enn på lenge, snødekte fjell og dansende snøflak, store som blader i luften, har dalet ned i hele dag. Det er helt magisk stemning i parken utenfor huset vårt og jeg gleder meg til at du kan subbe rundt med meg og vi kan fremstå som noen erke ekte bytullinger, uten mål og mening. Fløyen kan vi nok se langt etter for denne sesongen, da det ikke er spesielt tiltalende for det lave blodtrykket og babyen som vokser mer og mer for hver dag som går.
    Kos dere masse videre de neste timene og ta godt vare på hverandre. Glad i dere alle 3.

  2. Hildegunn says:

    Gøyalt å lese😊

  3. Nils Steinar Stavsholt says:

    Dette høres litt vel dramatisk ut. Du har jo en egen evne til å dramatisere. Hvis jeg trekker fra 50% er det meir en nok til at din mor og jeg blir lett smånærvøse for helsa de. Game drive i Krüger må være søndagstur i forhold til dine opplevelser. Sksl bli godt å få deg trygt hjem igjen. Hilsen ditt moder og faderlige opphav

  4. Tarjei Sunde says:

    Kjenner meg igjen i flere av episodene. Eg likar dette blogginnlegget svært bra. Godt skrevet!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s