En karbibisk snarvissitt

beklager sen bloggpost, for de som har vært inne og sett…. men nå har både jeg, internett, og pcen møttes på samme sted til samme tid, så jeg krysser fingrene for at strømmen ikke går og jeg får publisert en post med bilder til og med.

Ved første øyekast så Cuba ut nettopp slik det gjorde for 10 år siden. Butikkene er mørke o dunkle, tomme hyller avbrytes med sporadisk plassert matolje, eventuelt en jus eller rom, eller hva nå enn butikken har lov til å selge. På apotektet ligger det et lite pillebrett og bak kassen står to slitne damer og skravler mens de suger på hver sin sigarett, her selger de helse til folket. Amerikanere ruller gjennom gaten med den største selvfølgelighet, hostende harkende, gule, grønne, blå, tutende, mørk eksos henger som en stripe bak dem og røykelegger de eldre fruktselgerene som sitter med stråhatter og nå og da en sigar.

bilene bryter til tider ned, men det står alltid en sykkeltaxi klar for å plukke opp strandede sjåfører.

Første dagen vandrer vi rundt i gamle havanna for  se på menneskelivet (bildene greide jeg dessverre ikke laste opp til bloggen pga dårlig nett) vi har innlosjert oss midt mellom Gamle Havanna, ved stabygningen El Capitolo, på grensen til Havanna Centro. Centro er det ekte havanna, og hver dag gikk vi 45 minutter mot universitet for å delta på en psykologi konferanse. Det var alltid stas å gå gjennom gatene og suge til seg inntrykk igatene. Vi stoppet ofte opp og stusset på hva folk drev på med, men prosjekter hadde alle på gang, og flittige var de.

Her drar en kar planker, det var alltid noen som skulle dra planker ett eller annet sted, kanskje de skulle bruke de til å bygge stillas, for øvrig verdens mest usikre skumle stillas, der de med stor presisjon balanserte på plankebiter som svaiet når vinden tok tak.

Vår leilighet har en flott utsikt mot El Capitolo og fra balkongen har vi orkesterplass det yrende folkelivet hver morgen. Ida og Tarjei har ankommet en dag for seg, men funnet seg godt til rette allerede.

Ved telling, fant jeg og Tarjei ut at over halvpartene av bilene var gamle amerikanere. Vi står her med ryggen ved mot park Central, som er inngangen til gamle havanna. Ved hjørnet vi står på er det en lang kø med cubanere som kjøper deres favorittmat, hamburger. Og pizza da. På en lokal kneip betaler vi 10 lokale pesos for en burger, på nabohotellet koster dette 10 konvertible pesos. (1 konvertibel = 25 lokale pesos), så en må holde tunga rett i munnet for at ikke pengene skal fly.

Lisa, Thomas, Kari (mor) og ungane (Herman og Henry) ankom Havanna samme dag som oss. De hadde innlosjert seg i centrobydel. En utfordring for en familie, Cuba har ikke ett supermarkedet på hvert hjørne, ja de har vel ikke supemarked i hele tatt. Men de greide seg helt supert, selv uten baggasje, med magesjau og sult. Her venter vi på Terminator Lobster, en utrolig stor hummer til en utrolig lav pris.

Vårt seminar var det første kongress der Cubanere, Nordmenn og Amerikanere (som nå har lov til å reise til Cuba), møtes for å dele erfaringer i behandling for psykiske lidelser. Verdenskjente psykologer som blandt annet Jessica Broitman stilte opp.  Hyppige strømbrudd, toalett uten ring og dopapir, kaffe som kun hold til de 10 første heldige til tross, jeg tror deltagerene tok det under kappen “eksotisk”, dog ikke det de fleste er vant til med fra vår vestlige verden. I bildet over ser du ida , Tarjei, og en av psykologene, han reiste med sin kone som er fastlege og denne kvelden dro vi ut på en pallea restaurant før vi endte opp på et cubansk salsasted. Selvfølgelig. Cuba ER jo skapt for hoftevrikking og raske steg, cubanere har det i blodet.

Vi skulket de to siste dagene av konferansen, cubanere som pratet med oversetter var et slit for ører og hode, og en tur på landeveien fristet mer. I en gammel Cheverolet turet vi timene vestover mot det Unesco Vernede området Vinales.

Dette var en mer rural utgave av Cuba, oksekjerrer gikk støtt og stadig gjennom gatene. Landsbylivet var laidback og alt gikk i Cubansk tid, selv om akkuratt denne byen var svært preget av turisme. Foruten Trinidad ved sørkysten er Vinales det stedet utenom Havanna som trekker mest turister.

Første kvelden leide vi sykler, og med kamera som våpen og en mage som hungret etter Cuba libre og mojitos tok vi oss frem i de trange gatene.

Dagen derpå slo vi følge med noen Cowboyer, de hadde helt klart stilen inne, for å dra på en tur rundt i området. På hesteryggen besøke vi områder der de ble produsert sigarer, rom og turistfeller på rekke og rad.

Tarjei på hesteryggen får være siste bilde fra Cuba.

Nå er turen og nesene vendt sørøst, mot Dominkanske republikk.