Gutta på loffen 2018

Dette blir ett noget langt innlegg. Har du dårlig tid anbefaler jeg å droppe lesinga asap.

Årets guttetur 2018 er en noe ambesiøs campingtur i sørlige afrika under regntiden. Litt forsinket blir vi, jeg rekker ikke flyet pga snøstorm i Bergen. I Bergen liksom. Oppover botswana har vi kjørt nordover på østsiden, mot Victoria Falls i Zimbabwe og Zambia før retur til en av verdens villeste og mest dyrrerike nasjonalparker Chobe, deretter reiser vi mot Okovongo delta, før turen skulle ende opp i deception valley Kalahari, hjemmet til svartmankede løver og meercats. Dit kom vi ikke. Men mer om det senere.

Våre to første stopp var i 2 miniparker, nesehorn fant vi i Botswana , rhino scanctuary. Men høydepunktet var kanskje våre første dager i telt. Primus, bål og sotete fingre, dyrelyder, impalar utenfor teltåpningen, stjerne og måne. Teltet slåes ut på taket av en toyota Hilux, lånt av bushtrackers i johannesburg. Teltet årdner gutta seg av. Jeg lager alle måltider og sprer litt eder og galle.

Første campen er utenfor Johannesburg. Vi ble der vekket av farmeieren Allan. Han ville ta oss med når veterinæren og en flokk veterinærstudenter er på besøk. Væpnet med bedøvelsespiler fellte de en stor elanokse og sabelokse. De lå lavt over bushen med helikopter og vi kom etter i bil. Ved en felling lå helikopteret over dyret, som vi fant ved å gå gjennom bushen. En torn i ett bein og flått ble fikset, før dyret forvirret av bedøvelse og oppstyr vakler seg videre i ustødig gange.

På veien opp mot vicfalls var det både struts, elefanter og aper i veien. Altså på motorveien (120 km/h). Ved en stopp holdt en av de på å angripe bilen, en stor elefantokse, sekret rennende ved øynene, flagrende ører. En mange tonns tung elefant i brunst spekket med hormoner. Harald sier kjør. Tarjei tenker frezze. Panikk oppstår. Ved en annen rast kom en ellefantus småjoggende i lett trav (livsfarlig elefanttrav) mot Tarjei og Harald som var litt for nærgående. De voldsomme elefantene her er verdens største. Elefant sands kan være ett bra sted å se de ved deres vannhull, for oss var motorveien prime gamewatching spot.

Over mot Zimbambwe ble vi selvfølgelig svindlet på grensen. Vi er tross alt “glampere” (altså glamorøse campere) med bulende pengesekker og dollartegn i øynene. Mugabes fall i jauar skulle bidra med millitær kontroll på grenseovergangen, men det korrupte politiet var tydeligvis fortsatt i førersete.

Men, overlever det.

Ved Victoria falls restcamp regner det. Som det gjør mye denne turen. Dette fører til veier fylt med sølete små innsjøer, og alt vilt forsvinner inn i de dype skogene. Superskuff! Men vicfalls må vel ihverfall være på sitt mest imponerende. Ja det stemmer men nei! Etter en bedre krokodille middag på in-da-belly (smakte kylling), skylt ned med Savannah dry, tok vi beina fatt. Den kilometer lange fossen synes og høres lenge før annkomst. En ufattelig mengde vann renner inn i en kløft med ufattelig kraft. Øredøvende utrolig mektig, som 10 tusner norske fosser samlet i det samme store monsterøse fallet.

Tarjei og Harald ytterst til venstre

Mye vann, ja, men så mye at kun de første og siste hundre meterne var synelig. Resten var dekket av tungt regn tett som tåke, som spruter opp fra bunn av kløfta over 100 meter under oss. Det voldsomme trykket fra fallet sender vannet i rekyl rett til værs, i tillegg til vinden og spruten fra selve fossen. The victoria spray er imponerende men gjør det dessverre umulig og oppleve fossen i sin helhet. Og våte ble vi. Klissvåte.

Zambisk grensekontroll er noe merkelige greier, som burde unngåes eller stålsettes for. Ikke mindre enn 7 kontrollposter. Ved første skranke vil de kun ha lokale valuta. Vi følges dermed til ATM og tar ut plenty, til alle skranker. Men så vil de ha dollar. Samme folka. Kollegaer. Fulgt ut til ny bank for å veksle våre nyutatte lokale kronasjer til dollar. Ny kø. Tipper de koser seg gløgg ihjel med high fives all around, for slike lettlurte bleikfiser fra nordpolen.

Devil pools. Høres farlig ut, sant? Er ikke det. Ett rolig basseng ved kanten av vicfalls. Den var stengt. Angelpools. Høres trygt ut, sant? Er ikke det. Noe i kroppen stritter mot når båten beveger seg mot kanten av verdens mektigste og kraftigste fossefall. Den øredøvende lyden og røyken fra det voldsomme gapet nærmer seg, hårene reiser seg. Angel pools ligger på kanten av vicfalls. Men dette er ikke en pool, mer en elv, på kanten av stupet. Det store hvite intet suger deg mot den åpene gapet. Ut på kanten henger ett enslig tau vi kan gripe fatt i. Strømmen er lett for sterke menn å håndtere, ingen problem. Men hva om jeg besvimer? Får ett illebefinnende? 1 sekund og graven ville fort bli nede blant fisk og smadrede krokodiller. Suget rundt vekker følelser av motstand. Og holde i tauet og legge seg på kanten er ikke rasjonelt. Da hjelper det ikke å se det forskremte fjeset til en amerikaner som mister fotfestet og suges mot kanten før hun klatrer på holmen der vi sitter på vent. “Its powerfull”. Jo takk. Trenger ikke den informasjonen.

Harald og Tarjei hoppet i strikk. Magen min sa at jeg passet best på sidelinjen, for å dele ut applaus og klemmer. Men i ettertanke. Strikk over tau anytime.

Mot botswana går turen rett til Chobe. Regntid er tiden for tett veggitasjon, lite dyr, mye regn, og ellers annen elendighet som malariainfisert mygg av typen ufyselig og avskyelig. Men noe dyr så vi. Og vi hørte at andre så løver felle bytter, leoparder som vandrer gatelangs i skumringen eller ligger bedagelig på en grein. Det så ikke vi. Så vi takket for informasjonen og forsøkte å fortrenge vår egen bitterhet.

I Savuti hadde vi dog litt flaks. 3 løvinner liggende foran campen. Dette er ville afrika. Så campen er ikke som i Kruger. Her ligger vi i telt på taket, i bushen, bak ett tre. Ingen gjerder. Langt til naboen. Ingen gevær mot løver og bazooka mot elefanter. Her vi overlatt til naturen. Det nattelige toalettbesøket ble en grøssende affære. Ryggen mot bildøra. Se etter lysende øyne i gresset. Ser du lysende øyne? Piss heller ut vinduet av teltet. Eller knip igjen.

Vittig: resepsjonen hadde ikke sett løver på 2 uker og sperret opp store øyne da vi fortalte at løvene var utenfor campen. I afrikansk hastighet var leiren mørklagt, kiosken stengt, porten lukket , til og med vedselgerene var forduftet. På vår gamedrive like etterpå så vi en safaribil i jevnt tempo med en mission, der satt hele staben fra campen. De hvite smilene lyste opp blant rekkene. Der satt resepsjonisten, den grinete vakten tilogmed vedselgeren. De skulle se løver. Smil thumbs up og latter bredte seg over de afrikanske savannen.

Da Harald og Tarjei slo opp teltet stod det en elefant bak de. På avstand stod de andre og lurte på om dette ville ende godt. Det gjorde det. Oppslukt av teltet, stenger, gasstanker og hverandres funklende øyne, la de ikke merke til det 4 meter høye 6 tonn tunge dyret bak de. Dette er ikke gutta med øya i nakken, de har knapt ørene på stilk. Da enn villhund, en av afrikas mer sjeldene og effektive predator, bykset mot campingstolen jeg og Tarjei stod ved, ropte jeg på Harald i forfjammselse. Kikkende ut teltduken kunne Harald fort konstantere at det var ingen fare, og han var ikke kommet til Afrika for å glo på bikkjer. Gryntende rullet han seg tilbake i lakenposen.

Stikket: Tarjei er stukket av edderkopp. Beina er blå og rød. Beinet er Stort, og styggere enn det opprinnelig var. Vi hadde fått en ekte pjusk mann i bilen. Vi stikker.

På vei ut av chobe vil Harald at u.t. skal filme alt sølevannet bilen må over. Vel vitende om verdens høyeste konsentrasjon av elefanter og løver henger utenfor bildøra, forhandler jeg meg frem til en deal. Harald vil ha 5 pytter å kjøre over. Vi blir enig om 3. Jeg går ut av bilen bevæpnet med en mobil. Trompetlydene dypt inne i bushen blokkeres ved fokus på oppgaven. 3 pytter lenger nede begynner Hiluxen å rygge. Harald vil ha sine 5 pytter. Barbent forlatt og varm kikker jeg den imaginære døden i hvitøyet før jeg blir plukket opp. Det var nok ingen fare. Men likevel. Grøss.

Høydepunktet Kalahari og Okavongo Delta måtte avlyses. Det evige regnet gjorde veiene om til uoverkommelige innsjøer. Damn IT!

På veien vest. Der solen bor vi drar. 100 km fra Maun blir vi stoppet i en checkpoint. De skal desinfisere bilen for bøffelsmitte. Til sin forskrekkelse oppdager vaktene rått kjøtt vi skulle grille samme kveld. Med myndig stemme ble vi beordret til å grille kjøttet på siden av hovedveien. Passe teit står Harald og krydrer og smører biffene midt i trafikken mens vi fyrer opp grillene. Lattermildt forteller vaktene at biffen smaker jo best stekt i god olje (wtf!), men smøret var til nøds ok og vi fikk kjøre videre.

Vi sitter nå på ett reservat drevet av Sanfolket. En urbefolkning som sies å stamme fra de første mennesker som tok sine steg på denne jorden. Vi sitter nå ved bassenget under den brennhete kalaharisolen. Dette var det stedet vi fant fint vær. Bassenget er fyllt med parasitter. Men vi kan nå sitte og titte ihverfall. Fantasere om kaldt vann rundt glovarm kropp.

Igår var 2 fra Sanfolket ved vårt bål og fortalte vandrehistorier. Klikkelydene de bruker under tale gjorde alt komplett uforståelig. Klikk meg her og klikk meg der liksom. Koslig lell. Vi er skverr alene i parken. Fikk besøk av hyener i natt men ellers rolige forhold.

Imorgen ville Indiana stavsholt på sin egen bushwalk. Og følge sporene til en kudu hørtes ut som en god ide. Opptatt av disse sporene hørte jeg ett brøl. Med ett går pulsen opp i 140. En brun skapning står foran meg på stien. Døden er nær sier kroppen. En løve sier hodet. Løp sier beina. I sprang mot campen klarner det imdelertidig

En kudu spiser ikke Olav. Olav spiser kudu.

Sør afrika next før snuten plasseres i solfylte Bergen med Marianne og kulen.

Advertisements
Posted in Uncategorized | 4 Comments

Sør Afrika – Cape Town

Da er tiden endelig inne, Guttetur med den nye “reisklubben guttaboyz” er godt i gang, og vi har allerede kost oss gløgg i hjel i moderbyen ved kapp det gode håp.

Etter en tur innom Bid Car rental for å hente bilen satt vi der klar for eventyr, jeg Emil (æresgjesten fra asker) , Geir (den ivrige ingeniør) og Nils Steinar (safari entusiasten, antroposofen, filosofen og apostelen) . Vi svingte nedover M62 til vår destinasjon i longstreet, backpacker hostellet Cat and Moose. Da mitt ærede følge hadde dempet sjokket over standarden en må forvente på hostell, var i klar for ablegøyer.

Med en dose flaks satt jeg mellom en Cape Town beboer og en Norsk reiseleder på vei nedover med South African Airways, og fikk lagt opp en hel reiserute de 6 dagene vi har her nede i kappbyen.

Vi startet turen vår med en kort tur nedom buldersbay, der en berømt pingivnkoloni henger på stranda til forundring og begeistring for både lokale og tilresiende. Pingvinene, blassert på ære og berrømmelse gjennomårtider, vagget i arrogant stødig gange mellom sand og pingvinegg, mens oss stakkerslige humane stod klemt sammen i store grupper på ustadige plankebroer for å ta de merkverdige dyrene i nærmere øyesyn.

Etter å ha plukket vekk pingivskit mellom tærne dro vi videre til Kapp det Gode håp, ett sted gamlefar hadde lest om i bøkene som barn, det nådesløset kappet som spiste skip og mannskap til frokost og spyttet ut plankerester, blod, tapte drømer og håpløse skjebner. Enn flokk ville og gale bavianer på veien ut mot kappet kunne ikke stoppe gutteklubben guttaboys, og med ett var vi endelig der. Kappet var mildere enn først antatt, vakre hvite strender, bratte klipper og krappe svinger, fantastisk utsikt og kald isahavsbris direkte fra antarktisk noen nautiske mil sør for oss.

Første dagen var stor suksess og glade og fornøyde tullet vi oss en stor shake, en royal burger på royaleatery, samt en knusende runde kort, der presidenten ble alle andre enn de andre som var med på reisen.

De neste dagene har vi nytt Cape town, ridd på en stuts på Cape Town Ostrich Farm, klappet geparder i Cheeta outreach, sittet på kanten av stup ved Lions head og tatt en kabelbane og nytt den fantastiske utsikten fra 1067 høye table mountain.

Vår plan om haidykking ble lagt på is da det var fullbooket, som trøst tok vi en svingom nedom nærmeste selkoloni, ingen hai men mye sel, gøy det også.

Vi sitter nå på flyplassen.

Om 3 timer er vi Johannesburg. Klar for nye eventyr. Personlig var jeg bekymret for hvordan komme inn i krugerparken, for er det greit å ta med elefanter INN i parken? Emil sjekket opp i at Ba fikk slippe inn, før det med ett meldte seg nye bekymringer. Emil påpeker at problemet er kanskje ikke å komme seg inn, men hvordan ta med elfanter ut av krugerparken? Og hva med om Ba ser en flokk og bestemmer seg for å “roam free” over de store slettene, hvordan håndtere vi det? Om noen har noen tips meld ASAP, vi ankommer kruger om 2 dager.

 

 

 

 

Posted in Uncategorized | 1 Comment

En Dominikansk loppekasse

Fra Cuba til Santo Domingo, på no-time satt vi foran en ekte pizzarestaurant som solgte ekte pizzabunner. Overflodens samfunn, mat til høyre og mat til venstre. Vi er ut av det komunistiske Cuba og inne i det kapitalistiske DR. Greit nok at Cubanere har rett til helsehjelp, bolig og jobb, men med 300 dollar i lønn i måneden, til og med for leger og andre typiske høytlønnede, så blir utvalget deretter.

Vår første stopp var Isla saona. En drømmeøy. 7 bungalower. en øy. ørten strender. 3 millioner sandlopper. 1000 palmer. hvite strender, palmesus og bølgebrus. Ensomhet og nærhet. Vi var ikke så mange der, så vi som faktisk var der ble kjent med de andre, og også med de ansatte.

20170130_124841

fargerike rom, med utsikt rett ut i det turkise vannet.

 

Solnedgangen nytes best med Rom, eventuelt en PinjaColada rett ut av ananassen. Namnam. Kveldene gikk med til kortspill og kulturelle utvekslinger. Dette hele gikk helt skeis da en danse endte opp med at en lokal røver stappet foten til Marianne inn i munnen sin, fra der av skjønte vi at føttene må holdes godt plantet på jorden.

20170201_181044

Playa El Canto. Når charterfolket drar sin kos i sine store grupper med skrikete barn og hyperaktive guider, så ligger stranden ensomt og stillt, kun vi. og kokkosnøttene da, og fiskene, og palmene, for ikke å glemme bølgene, varmen, brisen, og kanskje sanden.

20170130_153724dette var synset som åpenbarte seg når vi kom ut av en times jungeltur, og sjøen var i sikte.

20170130_1450112

Vi satt i gang sporenstreks med å åpne kokkosnøtter, vi hadde gått i over en time i 30 grader, uten vann, uten solkrem uten vett og forstand. Men kokkos, det hadde vi.

20170131_163443

Dagen derpå fikk Harald hjelp av TArjei kokkosmaker, som både feilet og gjorde oss alle til latter, dermed kom en lokal på banen og med hurige presise hugg, åpnet kokkosen seg.

20170131_1705523

Røveren som jafset på Marianne sitt bein

20170131_1643103

20170131_165340

Med vidvinkel ser stranden over ut som paradis, krystallklart varmt vann og svaiende palmer. El Canto leverer.

Etter tre stikkende men likevel herlige dager i Isla Saona, ble snuten vendt mot Santo Domingo, den eldste og den største (kanskje utenom havanna) byen i karibien. Med taxi satt vi med retning av gamle byen, eller zona Colonial som den kaltes, dampende salsaklubber, karibisk frukt og krydder lokket, Santo Domingo har det meste.

20170203_024846220170202_1621112

Gatekunsten er overalt i byen, her ved hotellet vårt. Det er vel fra festivalen som feirer de døde, den helgen vi var der var oppladning vil karnevalet i februar.

Etter et par late dager dro vi gutta til fjellet, her hadde vi vår to dager lange “guttetur”, planen var Haitit, men det ble for komplisert, så juving rappelring og karneval ble erstatningen, og vi opplevde her en av de kuleste utfluktene som backpackere.

Da vi Ankom “fjell”landsbyen Baracua var det fult liv i gatene, tuting, hoing, trengsel, svettelukt og støv. Karnevalsforberedelsene var i gang, og byen var som en organisk enhet fylt på amfetamin og lykkepiller.

Vi innlosjerte oss her på ett veldig fint hostel i utkanten i byen, og booket en tur med juving dagen derpå.

20170206_1016320

 

Så tøffe ser vi ut før juving, klatreseler på, hjelmen plantet ned i pannen. for 50 dollar fikk vi både middag og frokost, samt juving alene med 2 guider.

juvingen var mer halsbrekkende en forventet, uten noe kunskap rappelerte vi ned fossefall kun med vår egne hender som sikkerhet, hoppet ned i frådende steinete kulper og ziplinet over stryk. Burde kommet med en advarsel for de mer lettskremte av oss, men gøy var det, absolutt en anbefaling om du er i denne delen av verden.

 

 

Etter turen samlet vi oss med jentene i kite/surfeområdet Cabarete, her leide vi en suite med sjøutsikt. For 5 personer blir en suite billigere en vanlige rom,. Med utsikt over det karibiske hav inntok vi de fleste måltider, spilte kort og koste oss. Flere ville ta kitekurs, men med en pris på 900 dollar, så avtalte vi og utsette kurset til hjemlige trakter på Hardangervidda.

20170207_1544162

Vi rakk også en tur innom monkeyjungle, der en hyperaktiv guide akkurat rakk og slippe oss inn portene, selv etter stengetid, men flaks for oss, apene samlet deg da kun rundt oss.

20170208_180918

Fantastisk god karibisk mat fikk vi også i Cabarete, rett på stranden, nam nam nam ….20170204_2104494

Men Cabarete var for vindfullt, altså det er et av verdens beste kitestedeter, med de ulempene det medfører for all oss andre, Rincon mot øst fristete mer, og etter ett par timer gjennom en palmejungel var vi der

20170204_153706

Ja, det er nok litt pinelig, vi er jo faktisk ekte hardcore backpackere, og fnyser på nesa av å menge oss med charter turister og enda verre all inclusive turister,  men vi falt for fristelsen og booket oss inn på ett litt for fint hotell for å åpnå max streetcred, men AirBnB leverer som alltid20170209_175851

Etter et par late dager, men hvalkikking, kokkosspising og leking i bassenget satt vi snuten mot Santo doming da snuten fakket oss, ikke 1 men 2 ganger. hands up, penga eller livet. blakke ble vi på den to timer lange bilturen, men vi kom oss jo frem. At vi faktisk greide å bli stoppet av politet to ganger, er utrolig nok i seg selv, med tanke på politites forfatning her nede

20170207_1324443

Nå sitter vi på hostellet vårt i Puerto Rico, på vei til gamlebyen. siste dag på reise, Norge venter !

 

Posted in Uncategorized | 1 Comment

En karbibisk snarvissitt

beklager sen bloggpost, for de som har vært inne og sett…. men nå har både jeg, internett, og pcen møttes på samme sted til samme tid, så jeg krysser fingrene for at strømmen ikke går og jeg får publisert en post med bilder til og med.

Ved første øyekast så Cuba ut nettopp slik det gjorde for 10 år siden. Butikkene er mørke o dunkle, tomme hyller avbrytes med sporadisk plassert matolje, eventuelt en jus eller rom, eller hva nå enn butikken har lov til å selge. På apotektet ligger det et lite pillebrett og bak kassen står to slitne damer og skravler mens de suger på hver sin sigarett, her selger de helse til folket. Amerikanere ruller gjennom gaten med den største selvfølgelighet, hostende harkende, gule, grønne, blå, tutende, mørk eksos henger som en stripe bak dem og røykelegger de eldre fruktselgerene som sitter med stråhatter og nå og da en sigar.

20170122_1023025

bilene bryter til tider ned, men det står alltid en sykkeltaxi klar for å plukke opp strandede sjåfører.

20170122_1106472

Første dagen vandrer vi rundt i gamle havanna for  se på menneskelivet (bildene greide jeg dessverre ikke laste opp til bloggen pga dårlig nett) vi har innlosjert oss midt mellom Gamle Havanna, ved stabygningen El Capitolo, på grensen til Havanna Centro. Centro er det ekte havanna, og hver dag gikk vi 45 minutter mot universitet for å delta på en psykologi konferanse. Det var alltid stas å gå gjennom gatene og suge til seg inntrykk igatene. Vi stoppet ofte opp og stusset på hva folk drev på med, men prosjekter hadde alle på gang, og flittige var de.

20170123_1548522

Her drar en kar planker, det var alltid noen som skulle dra planker ett eller annet sted, kanskje de skulle bruke de til å bygge stillas, for øvrig verdens mest usikre skumle stillas, der de med stor presisjon balanserte på plankebiter som svaiet når vinden tok tak.

20170123_1722152

Vår leilighet har en flott utsikt mot El Capitolo og fra balkongen har vi orkesterplass det yrende folkelivet hver morgen. Ida og Tarjei har ankommet en dag for seg, men funnet seg godt til rette allerede.

20170125_1614262

Ved telling, fant jeg og Tarjei ut at over halvpartene av bilene var gamle amerikanere. Vi står her med ryggen ved mot park Central, som er inngangen til gamle havanna. Ved hjørnet vi står på er det en lang kø med cubanere som kjøper deres favorittmat, hamburger. Og pizza da. På en lokal kneip betaler vi 10 lokale pesos for en burger, på nabohotellet koster dette 10 konvertible pesos. (1 konvertibel = 25 lokale pesos), så en må holde tunga rett i munnet for at ikke pengene skal fly.

20170124_223422

Lisa, Thomas, Kari (mor) og ungane (Herman og Henry) ankom Havanna samme dag som oss. De hadde innlosjert seg i centrobydel. En utfordring for en familie, Cuba har ikke ett supermarkedet på hvert hjørne, ja de har vel ikke supemarked i hele tatt. Men de greide seg helt supert, selv uten baggasje, med magesjau og sult. Her venter vi på Terminator Lobster, en utrolig stor hummer til en utrolig lav pris.

20170125_192859

Vårt seminar var det første kongress der Cubanere, Nordmenn og Amerikanere (som nå har lov til å reise til Cuba), møtes for å dele erfaringer i behandling for psykiske lidelser. Verdenskjente psykologer som blandt annet Jessica Broitman stilte opp.  Hyppige strømbrudd, toalett uten ring og dopapir, kaffe som kun hold til de 10 første heldige til tross, jeg tror deltagerene tok det under kappen “eksotisk”, dog ikke det de fleste er vant til med fra vår vestlige verden. I bildet over ser du ida , Tarjei, og en av psykologene, han reiste med sin kone som er fastlege og denne kvelden dro vi ut på en pallea restaurant før vi endte opp på et cubansk salsasted. Selvfølgelig. Cuba ER jo skapt for hoftevrikking og raske steg, cubanere har det i blodet.

20170127_1736473

Vi skulket de to siste dagene av konferansen, cubanere som pratet med oversetter var et slit for ører og hode, og en tur på landeveien fristet mer. I en gammel Cheverolet turet vi timene vestover mot det Unesco Vernede området Vinales.

20170126_1814002

Dette var en mer rural utgave av Cuba, oksekjerrer gikk støtt og stadig gjennom gatene. Landsbylivet var laidback og alt gikk i Cubansk tid, selv om akkuratt denne byen var svært preget av turisme. Foruten Trinidad ved sørkysten er Vinales det stedet utenom Havanna som trekker mest turister.

20170126_181153

Første kvelden leide vi sykler, og med kamera som våpen og en mage som hungret etter Cuba libre og mojitos tok vi oss frem i de trange gatene.

20170127_0916112

Dagen derpå slo vi følge med noen Cowboyer, de hadde helt klart stilen inne, for å dra på en tur rundt i området. På hesteryggen besøke vi områder der de ble produsert sigarer, rom og turistfeller på rekke og rad.

20170127_103441

Tarjei på hesteryggen får være siste bilde fra Cuba.

Nå er turen og nesene vendt sørøst, mot Dominkanske republikk.

Posted in Uncategorized | 1 Comment

bilder

https://www.flickr.com/photos/olavstavsholt/ Må også styrke hjemmesiden vår litt ( beklager at dette kan oppfattes som spam 🙂  ): http://www.psykolog-bergen.no

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Fra palmer til Pappa

Da er turen vår over for denne gangen. Solkremen er smurt over rød hud og rehabiliteringen nær den arktiske sirkel er like rundt hjørnet.

Palomino levde opp til våre forventinger om et karibisk-tropisk paradis. Påskeuken førte til store mengder turister men også mer liv, fester, og bedre People watching.

I går tok vi turen ned Rio Palomino, vi hadde leid inn tre dobbelkajakker for å ture nedover jungelen. Før skipa våres kunne sjøsettes måtte vi gå en times tid på jungelsti. Og i jungelen var det ikke mindre enn fult av indianere, eller nærmere bestemt tyronafolket, en av urbefolkingsgruppene i Colombia. Utrolig fascinerende og se hvordan de levde rundt omkring i skogen, og jeg kan ikke tenke meg at mye har endret seg fra den tiden spanjolene okkuperte landet deres. Alle går i hvite (eller så skitten hvite at de er grå ) kjortler og det gikk rundt på jungelstier i deres daglige virke.  Men å ta bilder av de skapte sure fjes og sinte uforståelige ord, så det blir dessverre bare dokumentert med minne.

Etter noen timer ned elven kunne vi endelig plante føttene stødig nede ved karibiens bredde og åpne dagens først Aguila eller Colombia før vi tok en Brownie+is som en starter på nattes festligheter i et stort jungelparty.

Foruten bodysurfing og bølgeskvulp er dagene ganske ensartede og vi vender i tide snuten hjem til Norge.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

kokkosmelk

Endelig har vi kommet til kokkosland, bak kokkospalmer, i kokkosrom med kokkosdrinker. Det var hele kokko at at vi har vært stuck i Tanganga så lenge når kokkosparadis lå kun en time unna, så mye for “ta det på sparket” holdningen.

Vi er nå annkommet Palominio som er helt mot øst av Colombia og på den mer frodige delen av landets karibiske kyst, strendene er linjet opp mad palmer, bølgeskvulp hører en helt inn på soverommet og stemningen er chill. Det er påske også her på andre siden av verden, noe som betyr at vi må dele stranden med litt flere folk enn normalt ., men stranden er så lang at en lett finner ett sted der en sitter helt øde og alene… om en ønsker det.

Vi er litt mindre på interett her, da det ikke finnes internett foruten satelittlinjer, så hele prosessen blir litt mer kronglete enn normalt.

I dag skal vi tube og ikveld skal vi på et påskeparty med etterfølgende nachspiel / jungelfest.

Jeg må gjøre denne posten kort, da jeg kun får tildelt noen minutter på internett og må rekke og legge ut før tiden renner ut.

Håper alle koser seg hjemme i påskeværet og spiser kokko… nei appelsiner og kvikk lønsj-

Posted in Uncategorized | 1 Comment